Jeg husker fortsatt følelsen av kaldt vann nedover den ene leggen og ut i turnskoene….
Jeg konsentrerte meg intenst om å holde balansen der jeg sto inne i den tomme grindvogna, samtidig som jeg holdt tømmene med den ene handa. I den andre holdt jeg et 3-literspann med vann til ”onn-fælket utpå jari”. Og det skvulpet og skvalpet helt ukontrollert idet Brona tilbakela de 300 metrene langs den humpete grusveien i lett trav. Fortvilelsen over at jeg ikke ville klare å utføre oppdraget som forventet ble nesten uutholdelig, og jeg ”hadde ikke mye høy i hatten” da jeg rundet endepålen på hesja med halvtomt spann og nærma meg svette arbeidsfolk som tok en velfortjent fem-minutt i skyggen, denne trykkende varme sommerdagen.
Etter som årene har gått har minnet om a Bjarne Fuglem og a Jo` Varmdal og de andre viste skuffelse over bygutens evner som vannbærer blitt utviska. Jeg fikk kjøre flere høylass inn te brua, der a Lars Myrom overtok og manøvrerte hest og vogn oppe på ”tjell`n”. Det er vissheten om å ha vært med som betrodd høykjører med hest og vogn i en alder av 8 ½ år som har festa seg. Dette var sommeren 1958 og odelsguten Ola Einar (7 ½) og jeg fikk ansvar for hver vår hest. Min bror Trond (6) ble utpekt som hjelpemann for Ola Einar, ikke fordi han trengte mer hjelp enn meg, men heller fordi han som kusk nok var nærmere en sertifisering for passasjer. Vi følte uansett at vi bidro som rættle arbeidsfolk, og siden har jeg satt stor pris på tanken om å ha fått tatt del i dette tidsskiftet.
For neste år overtok traktor og svans.
Lasskjøreran gjør seg klare til dagens økt bak tømmene.
Fra v.: Trond, Knut og Ola Einar.
(Foto: Einar Lillealtern)
